I 1916 kjøpte Kristiania kommune en del av gården Torshov. Mange mente at arbeidere skulle bo i hagebyer inspirert av engelske forbilder. Erfaringene fra Ullevål hageby viste at disse boligene ble for dyre for arbeiderklassen. Kommunen satset isteden på leiegårder i åpne beplantede kvartaler. De første gårdene hadde 2 ½ etasje med mansardtak og vindusarker. Senere måtte utnyttelsen av tomtearealet økes: gårdene ble høyere, de ble bygget i lukkede kvartaler rundt store grønne gårdsrom ment for lek og sosialt samvær.

Torshovbyen ble oppført for Kristiania kommune1917–1925. Med 1762 leiligheter og en storslått byplan med barokke forbilder, var Torshovbyen det største og fineste komplekset med leiegårder for arbeiderklassen som kommunen bygget. De fleste leilighetene hadde to rom og kjøkken, noe som var romslig i en tid da arbeiderfamilier flest måtte ta til takke med ett rom. Mange familier kom fra falleferdige gårder i Vika og følte Torshov som et himmelrike. Leilighetene var gjennomlyste, hadde kjøkken og vannklosett og noen til og med gassfyrte bad. Leilighetene på Torshov skulle nå bli normgivende for boligstandarden. Arkitekten var Harald Hals.

1920-tallet betegnes gjerne som den mest vellykkede perioden i Norge når det gjelder kommunal boligbygging.

Kommunal utbygger
I perioden fra 1915 til 1920 hadde Oslo en hurtig voksende befolkning, og etterspørselen etter boliger var dermed stor. Problemet var imidlertid at få - faktisk nesten ingen - nye boliger ble bygget. Oslo fikk altså et stort boligunderskudd (det ble beregnet at byen i 1918 manglet husrom til 24000 mennesker). I denne situasjonen øket presset på kommunen. Kristiania kommune hadde tidligere overlatt boligbygging til private krefter, men bestemte seg nå for selv å ta mer direkte ansvar for utbyggingen. Torshov, der bystyret hadde kjøpt omfattende eiendommer allerede i 1916, ble det store satsningsområdet i det nye kommunale boligprosjektet.

For arbeidere
Torshovbyen ble bygget hovedsakelig for arbeidere: Her skulle arbeiderklassen få muligheten til å leve i lyse og luftige boliger med gassfyrt bad, innlagt vann, og toalett i hver leilighet- en ny verden av luksus for mange! Torshovbyen ble skamrost for sin høye standard både av dem som bodde der, og av andre. Det var imidlertid ikke nok å være arbeider for å få leie bolig i Torshovbyen. Ventelistene var lange, og tildelingskriteriene var strenge. Enslige og folk som hadde bolig fra før, uansett hvor dårlig, fikk ikke engang stå på listen. Vi kan altså ikke si at Torshovbyen løste Oslos boligproblem - boligmangelen var fortsatt stor. Allikevel er det hevet over enhver tvil at prosjektet gjorde livet langt enklere og mer komfortabelt for tusener av osloborgere.